Ingen muter meg.

Jeg kan ikke være stille lenger.

De siste årene har jeg stått midt i en offentlig debatt om doulaers rolle, frifødsel og planlagte uassisterte fødsler. Jeg har vært tydelig på hvor jeg står: doulaer må ha klare grenser, vi skal samarbeide med helsevesenet — ikke konkurrere med det — og promotering av planlagte uassisterte fødsler må tåle kritiske spørsmål, selv når det er ubehagelig.

Det har kostet mer enn jeg trodde.

Jeg skal være ærlig: jeg har ekstremt mye å gjøre. Jeg har to jobber og 4 barn. Og som doula og som mor er roen i hodet ikke en luksus — det er en forutsetning for å gjøre jobben min godt. Jeg har tygd på dette lenge. Veiet hva som er rett og galt. Spurt meg selv om det er verdt det.

Men noen ting kan man ikke la ligge.

Presset har tiltatt mye de siste ukene. Meldinger i innboksen. Personangrep. Latterliggjøring. Forsøk på å presse meg til å trekke tilbake eller endre ting jeg har sagt offentlig. For over et år siden sto jeg i VG og sa tydelig hva jeg mente. Det utløste et massivt press om at jeg skulle moderere meg, endre teksten, formulere meg annerledes etter den gamle artikkelen kom som en link i en ny nydelig VG sak. Jeg svarte til slutt det eneste jeg kunne svare: Jeg står fremdeles for det jeg sa. Fortsatt. Så sluttet jeg å svare. For man kan ikke forsvare ilagte meninger man ikke har.

Da kom podcast-episoden. 45 minutter om meg og mitt virke. Det er ikke kritikk. Det er ikke debatt. Det er trakassering.

Jeg har ikke uttalt meg om den før nå.

Men jeg spør meg selv: hvor går egentlig grensen mellom ytringsfrihet og trakassering? Og hvem bestemmer den grensen — de som har mikrofonen, eller de som blir omtalt?

Det er egentlig dét som bekymrer meg mest. Ikke uenigheten i seg selv — men behovet for å presse mennesker til taushet.

Jeg er ikke redd for debatt. Jeg tåler kritikk. Jeg tåler at mennesker mener noe helt annet enn meg. Det jeg reagerer på, er når uenighet går over i systematisk sosialt press. Når det gjøres så ubehagelig å bruke stemmen sin at folk til slutt gir opp. Da har vi et problem.

Miljøet er lite. Alle kjenner alle. Mange er redde for kommentarfelt, innbokser og for å bli gjort til et mål. Det sier egentlig alt. Et miljø hvor ingen tør å si fra offentlig, er ikke nødvendigvis et fredelig miljø — noen ganger er det bare et miljø hvor folk har lært at det koster for mye å være ærlige.

Det som bekymrer meg mest er ikke hva som sies om meg. Det er tonen. Kommentarfelt og innbokser som er så aggressive og pågående at en som ikke er vant til det, rygger ti skritt tilbake og aldri skriver om temaet igjen.

Og det vet de. Det er ikke tilfeldig. Det er poenget.

Jeg har ikke tall på hvor mange screenshots jeg har fått de siste årene fra folk som viser akkurat dette.

Det bekymrer meg mer enn uenighet.

Jeg går i krigen for mine kvinner. Jeg løfter temaer folk selv ikke klarer eller tørr å si høyt — historier fra kvinner, jordmødre, helsepersonell og familier former alt jeg skriver og alt jeg kjemper for.

Dette handler ikke om popularitet. Det handler ikke om å vinne. Det handler om kvinner som prøver å finne trygghet i noe av det mest sårbare et menneske kan gå gjennom.

Uenighet er ikke mobbing. Faglige og etiske diskusjoner er ikke trakassering. Å være tydelig på grenser i doulayrket er ikke et angrep. Jeg kommer fortsatt til å si fra når praksiser romantiseres på en måte som kan være farlig. Jeg kommer fortsatt til å stå for at kvinner fortjener trygghet, støtte og ærlig informasjon.

Det er ikke mobbing. Det er ansvar.

Det komiske i alt dette er at jeg blir kalt mobber. Av de samme menneskene som er i innboksen min. Snakk om å kaste stein i glasshus.

Og jeg snakker ikke bare for meg selv. Jeg snakker for alle de kvinnene som har sendt meg screenshots, som ser det som skjer, men som ikke tør å svare. Som vet hva det koster.

De er derfor jeg ikke kan være stille.

Jeg kommer fortsatt til å bruke stemmen min — noen ganger rolig, noen ganger skjelvende. Men jeg skal ikke tie for å gjøre andre mer komfortable.

For hver gang noen sier noe høyt, blir det litt tryggere for andre å gjøre det samme.

Noen av oss hvisker. Noen av oss må brøle litt.

Vi kan faktisk ha denne samtalen uten at noen må ødelegges underveis.

Begge deler teller. 🖤