Når kvinner blir mer «krevende», bør vi kanskje sprette champagnen!

I en kronikk i VG forteller jordmødre at kvinner som føder i dag oppleves mer krevende enn før.
Ja. Endelig. At flere kommer med ønsker, spørsmål og forventninger til hvordan fødselen skal foregå.

Jeg må innrømme at da jeg leste det, fikk jeg faktisk lyst til å sprette champagnen.

For det betyr at noe er i ferd med å skje.

Det betyr at flere kvinner tar fødsel på alvor. At de forbereder seg. Leser. Snakker sammen. Deler erfaringer – både de gode og de vanskelige. Og reflekterer over hva som kan være viktig for dem i en av de mest sårbare og intense situasjonene i livet.

Og det skulle bare mangle.

For samtidig som vi kan bruke måneder – noen ganger år – på å planlegge et bryllup ned til minste detalj, går mange fortsatt inn i fødsel og barseltid med langt mindre forberedelse til det som faktisk skjer med kroppen, relasjonen og livet etterpå.

Så når kvinner nå møter fødsel mer informert, mer bevisst og med et språk for egne behov, er ikke det et problem.

Det er et tegn på utvikling.

Men vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig.

For ja – dette er en positiv utvikling.

Og samtidig:

Det kan være krevende å møte fødsel med sterke ønsker uten å ha forberedt seg på hva de faktisk innebærer.

Å ønske seg en rolig, naturlig og fysiologisk fødsel er noe mange kjenner på. Men det er ikke noe man bare bestemmer seg for der og da.

Det krever forberedelse. Mye kunnskap. Og ikke minst kunnskap til å stå i det.

For å håndtere smerte, jobbe med kroppen og bevare ro i en intens situasjon er ikke noe de fleste av oss er vant til.

Og det er heller ikke noe jordmor kan lære deg på noen få timer midt i en fødsel.

Der har vi alle et ansvar. 

For hva er det egentlig disse såkalte «kravene» handler om? Ofte er det ikke dramatiske ting i det hele tatt.

Det handler om ro på fødestuen. Færre personer som går inn og ut. Rolige stemmer. En partner som er tett på. Kontinuitet.
-Tid til å la kroppen arbeide.

Det er ikke luksus. Det er grunnleggende forutsetninger for å støtte en fysiologisk fødsel. 

Det er ikke småtteri: Å ønske seg en naturlig fødsel uten smertelindring er et sterkt og fint ønske. Men det er også et ønske som krever noe av deg.

For det å stå i en fødsel, møte smerten, jobbe med kroppen og bevare ro – det er ikke noe de fleste av oss har erfaring med fra før.

Det er noe vi må forberede oss grundig på.

Ønsket i seg selv er ikke nok. Vi må også forstå hva det innebærer. Ikke for å skremme.

Men for å gi oss selv de beste forutsetningene for å få det til.

Samtidig vet vi at:

Fødsel lar seg ikke planlegge i detalj.
Forløp kan endre seg raskt.
Og når det skjer, er kompetansen og beredskapen til jordmødre og leger avgjørende.

Men det betyr ikke at kvinner ikke skal få forberede seg, reflektere og uttrykke ønsker.

Tvert imot.

Når kvinner setter ord på hva som er viktig for dem, skaper det et bedre utgangspunkt for dialog.

Og vi må også huske å forberede oss på det uforutsette.

Som Doula møter jeg mange kvinner som søker støtte fordi fødsel oppleves sårbart. Ikke fordi de mangler tillit til jordmødrene – de fleste gjør ikke det.

Men fordi det kan være vanskelig å stå midt i en intens fødsel og samtidig klare å formulere behov.

Min rolle er ikke å overstyre.
Men å støtte, forberede – og noen ganger oversette det kvinnen selv allerede kjenner. For de fleste kvinner ønsker ikke kontroll over alt.

De ønsker å bli møtt som mennesker.

Og kanskje er det nettopp her nøkkelen ligger:

Ikke i hvem som har rett.
Men i selve samarbeidet.

For når kvinner tar mer plass (eller bruker stemmen sin) og fagfolk møter det med imøtekommenhet, kompetanse og trygghet – da skjer det noe fint.

Da beveger vi oss i riktig retning.

Så ja – kanskje kan det oppleves som mer krevende.

Men kanskje er det egentlig et tegn på at kvinner ikke lenger kommer uforberedt inn i det største de skal gjøre i livet – med forventninger de ikke helt forstår selv.

Kanskje er vi på vei bort fra det.
Og over i noe bedre.

Jeg får i alle fall håp av å lese dette.