Min fødsel. Filmvisning og panelsamtale.

For en fin kveld i regi av de fantastiske kvinnene i Min Fødsel – tidligere ABC-jordmødrene. Visning av filmen Born at Home og panelsamtale.

Panelet besto av:

Petra Ness fra Min Fødsel,

Lena Yri Engelsen fra Landsforeningen 1001 dager,

Dr Thorbjørn Brook Steen,

og ordstyrer jordmor Berit Mortensen.

Jordmødrene jeg har beundret og sett på som mine helter siden jeg begynte å nerde på fødsel for mange år siden. Og de er ikke mindre helter i dag. Tvert imot. Snakk om å holde ut, stå i det – og aldri slutte å dele av kunnskapen sin etter et helt liv i faget.

Jeg var så stolt over å bli spurt om å sitte i dette fantastiske panelet.

Tenk: Jeg søkte selv om plass på ABC da jeg skulle føde mine to siste barn, men fikk det ikke. Det var fullt på Ullevål. Så jeg fødte på Bærum.

Og la det være sagt – jeg har hatt fire helt fantastiske fødsler på sykehus.
Jeg fikk støtte til å gjøre min greie – i ro og fred.

Jeg er en av dem som kom ut på andre siden sterkere hver gang. Med en kraft jeg nesten ikke visste fantes.

Og det er nettopp dette som driver meg i jobben min i dag. Å få være vitne til det samme hos andre kvinner. Å se stjernene i øynene til kvinner og partnere etter en god fødselsopplevelse – særlig hos dem som tidligere har hatt traumatiske fødsler – det er rett og slett magisk.

Og det var jo nettopp dette vi så i filmen i går også.

Noe av det jeg ønsket å få frem i panelet i går var dette:

Vi må snakke mer om de som har de gode fødslene også. For de kan lære andre kvinner så mye.

Hva var det som gjorde at opplevelsen ble god?
Hva fungerte? Hvordan hadde hun skrevet sitt føde brev, hvordan hadde de forberedt seg. Hva gjorde partner som hjalp i fødselen?
Hva gjorde jordmor som hjalp til den fine følelsen etterpå?

Og ikke minst: hva var utgangspunktet deres før fødselen?

Mange tar med seg tidligere opplevelser inn i en ny fødsel. Hvis de traumene ikke blir sett eller bearbeidet på forhånd, kan de påvirke hele opplevelsen. Det er mye å ta i betraktning. Nettopp derfor må vi snakke mer om det vi faktisk skal igjennom.

Så når vi også deler de fine historiene – lærer vi alle.

Jeg var også opptatt av å si høyt noe jeg mener er viktig i dagens debatt:

Det skjer nydelige fødsler på sykehus hver eneste dag.
Jeg er jo til stede på mange av dem. Men de er ikke mine historier å dele. 

Samtidig må vi bli flinkere til å fremsnakke hjemmefødsel med jordmor. Renvaske det.

Altfor mange forbinder nå hjemmefødsel – og doulaer – med frifødsel. Og det er rett og slett ikke det samme.

Hjemmefødsel med jordmor handler ikke om å velge bort fagfolk. Det handler om å velge hvor man ønsker å føde – med fagfolk. 

Dokumentaren Born at Home fra Australia som ble vist i går var utrolig vakker. Den viste mødre og fedre som fikk en ny sjanse – en mulighet til å unngå en ny traumatisk opplevelse og i stedet kjenne på styrke og ro.

Og så er det én ting til jeg fremdeles ikke helt slipper og som er hovedbudskapet:.

Mange kvinner ønsker å føde hjemme. Ikke fordi de er uansvarlige eller naive – men ofte av gode grunner. De ønsker ro, kontinuitet, trygghet og kjente mennesker rundt seg. Og det finnes jordmødre i Norge som sitter på en enorm kunnskap om akkurat dette. Jordmødre som i tiår har jobbet med fysiologisk fødsel, kontinuitet og relasjonell omsorg.

De sitter jo i praksis med en del av oppskriften.

Derfor er det for meg litt forunderlig at man ikke i større grad kaster seg over denne kunnskapen og spør:

Hva er det egentlig kvinner ønsker?

For det mange etterspør er jo nettopp dette:

Å få føde i trygge omgivelser.
Med fagfolk rundt seg.
På en måte som støtter kroppens egen prosess.

Kanskje burde vi tenke litt større her.

At hjemmefødsel med jordmor ikke bare er et privat tilbud for noen få – men et reelt alternativ innenfor fødselsomsorgen.

Slik at kvinner kan velge det som passer dem best. Dette må skje.

Og aller viktigst:
At alle kvinner får faglig støtte der de trenger den, uansett hvor de føder.

For til syvende og sist handler dette ikke bare om sted.

Det handler om hvordan vi møter kvinner i en av livets største hendelser.

Et spørsmål som også kom opp i panelet var:

Hvordan får vi politikerne til å høre på oss?

Hvordan får vi dem til å forstå at vi trenger et skifte i fødselsomsorgen?

For ja – prosedyrer er viktige. De redder liv når noe uventet skjer. Ingen ønsker seg bort fra trygg medisinsk beredskap.

Men samtidig vet vi også at fødsel, når alt er normalt, først og fremst er en fysiologisk prosess.

Og mange kvinner lengter sårt etter nettopp det ABC-modellen sto for: ro, kontinuitet, færre forstyrrelser, en kjent jordmor og tid til at kroppen får gjøre jobben sin.

Det er ikke et enten–eller.

Vi trenger sterke sykehus.
Vi trenger tydelige prosedyrer når de er nødvendige.

Men vi trenger også rom for den mer relasjonsbaserte og fysiologiske måten å møte fødsel på.

Partneren – den viktigste støtten i rommet

En ting vi også snakket om i panelet – er hvor viktig partneren faktisk er i fødsel.

For fødekvinnen leser partneren sin hele tiden.

Ikke nødvendigvis med ord – men med kroppen. Med blikket sitt. Hun kjenner etter:

Er det trygt her?

Hvis partneren er rolig, tilstede og trygg, kan kroppen hennes lettere synke ned i arbeidet den skal gjøre.

Men hvis partneren er urolig, redd eller stresset – vil hun også merke det.

Derfor er det så viktig at partneren også får være med i forberedelsene.

At de lærer enkle verktøy. Som pust. Være tilstede i rommet på en kall det trygg og givende måte.

kke bare for kvinnen – men også for partneren selv.

Når partneren kan regulere seg selv, kan han eller hun også være et anker for kvinnen i rommet. En rolig tilstedeværelse. En som hjelper henne tilbake til pusten, tilbake til kroppen, tilbake til tryggheten.

Jeg tror fortsatt vi undervurderer hvor stor rolle partneren faktisk spiller i fødsel.

Og kanskje burde vi snakke mer om hvordan vi får partnerne med – helt fra starten av.

Slik at begge står litt mer forberedt når den store dagen kommer.

Jeg hadde med meg så mange tanker inn i denne panelsamtalen. Ting jeg gjerne skulle sagt mer om, som vanlig hehe. Men slik er det ofte – man rekker ikke alt.

Likevel sitter jeg igjen med ett spørsmål jeg ikke helt slipper, når vi nå snakker om partnere.:

Hvor er mennene?

Hvor er de som står tett på oss?
De som elsker oss, lever med oss og får barn med oss.

Hvor er stemmene som sier:
Dette er ikke godt nok for kvinnene våre.

For fødselsomsorg handler ikke bare om kvinner.
Det handler jo i aller høyeste grad om familier.

Så kanskje jeg bare sender stafettpinnen litt videre:

Til dere menn som står ved siden av oss i fødestuene.
Som holder hånden vår.
Som ser hva vi går gjennom.

Snakk gjerne vår sak også.

For vi trenger dere.

Sammen er vi sterkere.

Og nå trenger fødselsomsorgen at flere blir hørt.

Helt til slutt kom Berit også med en tanke som satte seg hos meg:
Beredskap. Krig.

Alle jordmødre burde kunne bistå ved en hjemmefødsel.

Det er kanskje noe å tenke på.
Kanskje ville det også tent noen lys langs veien.

Takk for nydelig film og for spennende prat. Håper på en del 2 :-D

Foto: Marte Sæteren