Hvem ga deg lov til å visne?

Hvem ga deg lov til å visne?

Om stemmen din, menneskene rundt deg — og valget om å vokse

Jeg snakker med utrolig mange forskjellige kvinner. Jeg er heldig. Jeg har to jobber som fyller ukene mine med ulike og fine menneskelige møter. Forteller jeg om doulajobben min er det som å åpne kranen. Det er så fint — jeg lærer så mye av å lytte til andres historier. I terapirommet, på telefon, i tilfeldige samtaler , på foredrag, av studenter, — og ikke minst jeg får meldinger fra folk jeg ikke kjenner, som tar kontakt og deler det aller helligste: hemmeligheter, redsler, tanker, følelser og undertrykte ord de aldri har sagt høyt til noen.

Og når jeg nå har fått noen år på baken, merker jeg at jeg hører et mønster som går igjen — på tvers av alder og livssituasjon: en indre bremse som slår inn akkurat idet noe godt er i ferd med å skje. En stemme som sier: hvem tror du egentlig at du er? Hvem er vel du til å si eller mene noe om noe. Selv å sette ord på egne følesler er vanskelig for mange.

Av og til er den stemmen vår egen. Men veldig ofte — hvis vi er ærlige — har den lånt ansiktet til noen vi kjenner.

Å bruke stemmen sin er ikke selvskryt. Det er mot.

Å si meningen sin høyt i et rom. Bare det å dele et innlegg i sosiale medier som sier noe om hvordan du selv kjenner det inni deg, som ikke er egen post engang kan være vanskelig. Hva vil folk tro. Og.mer skummelt om ingen du kjenner har gjort det samme. Å dele en reell opplevelse offentlig. En privat mening. Det er jo ikke store handlinger i seg selv — men for mange kvinner er det nettopp der kampen står. I det lille. I det som skjer i sekundet før du trykker del, eller tar ordet, eller sier: jeg er faktisk enig eller ikke enig i dette — hør her... Så å da skulle si nei, dette er ikke ok høyt når grenser tråkkes over, ja det er i alle fall vanskelig.

Hvorfor er det slik? Fordi de har lært — gjennom år, gjennom relasjoner, gjennom tusen små tilbakemeldinger — at det koster noe å synes. At det er så mye tryggere å være litt usynlig. At det å ta plass risikerer å støte noen fra seg. Også vil vi være snille piker. Ikke til bry. Ikke i kamp. Ikke strenge eller kranglete.

Dette er ikke tilfeldig, og det er ikke en personlighetsfeil. Psykologen John Bowlby, grunnleggeren av tilknytningsteorien, viste at mennesket fra fødselen av er biologisk innstilt på å søke nærhet og tilhørighet — og at vi som barn raskt lærer hvilken atferd som gir oss den nærheten, og hvilken som tar den fra oss. Barn som erfarer at det å ta plass, si imot eller vise egne behov fører til avvisning eller følelsesmessig kulde, tilpasser seg. De stilner seg. De gjør seg litt mindre. Og denne lærdommen sitter i kroppen — i nervesystemet — lenge etter at barndommen er over (Bowlby, 1969; Ainsworth et al., 1978).

Kvinner kan bygge hverandre opp — og rive hverandre ned.

Det finnes en romantisk forestilling om at kvinner alltid støtter hverandre. At søsterskap er en selvfølge. Og ja — noe av det vakreste jeg har i mitt eget liv, og som jeg har fått vitne i mitt arbeid, er nettopp det: kvinner som løfter hverandre, som holder rommet åpent, som sier «jeg ser deg» og som mener det. Vi klarer oss ikke uten hverandre typ.

Men det finnes også den andre siden. Den lille kommentaren som tilfeldigvis treffer akkurat der du er usikker. Det subtile blikket som signaliserer for mye. Heiaropet som aldri kommer når du faktisk gjør noe bra. Venninner som trives best med deg når du sliter litt.

Jeg har grunnet på dette etter jeg begynte mitt Doula arbeid og etter jeg selv har uttalt meg mer fritt.

Forskning på sosial sammenlikning viser at vi mennesker — særlig i nære relasjoner — ofte måler eget verd opp mot andres fremgang. Psykologen Leon Festinger beskrev hvordan sosial sammenlikning kan gå i to retninger: oppadgående, der vi lar oss inspirere av andre, og nedadgående, der andres suksess oppleves som en trussel mot eget selvbilde. Når noen i omgangskretsen din begynner å vokse og tørre mer — kan det utløse ubehag hos dem som selv har stagnert. Og det ubehaget kan, bevisst eller ubevisst, rettes mot deg (Festinger, 1954).

Husk: det er ikke alltid ondsinnet. Ofte handler det om egne sår, egne begrensninger, egne ubearbeidede mønstre. Men konsekvensen for deg er den samme: du blir litt mindre. Du tør litt mindre. Du tviler litt mer.

Til dere som stilner stemmer.

Jeg vil si dere en ting — direkte.

Vet dere hva dere gjør? Dere tar kraften fra kvinner som har masse å gi. Kvinner med ideer, løsninger, livskraft og styrke — som etter hvert slutter å tro at det er verdt å prøve. Som trekker seg inn i skallet og gjør akkurat det de må, og ikke en tøddel mer. Som visner, stille og sakte, innenfra.

Det er ikke en liten ting. Det er et tap — for henne, og for alle som kunne ha blitt berørt av det hun hadde i seg. Noe å tenke på.

Og jeg vet at dere som stilner andre, ofte selv bærer på en stemme som ble stilnet en gang. At det som ser ut som ondskap, nesten alltid er smerte. Men det fritar ikke for ansvar. Vi kan ikke helbrede våre egne sår ved å påføre andre de samme.

Når haterne tar over rommet.

Det digitale rommet er blitt en arena der dette spiller seg ut i stor skala. Jeg har selv kjent det på kroppen — hvor ekstremt det kan bli i kommentarfeltene og i innboksen. Og jeg vet jeg ikke er alene. Mange av oss har stilnet oss gradvis, ikke fordi vi ikke hadde noe å si, men fordi prisen for å si det føltes for høy. Vi blir utslitt.

Det er en farlig utvikling. For når de milde trekker seg tilbake, er det ikke stille som gjenstår — det er de høylytte, de hensynsløse, grenseløse, de som bruker albuene hardt for sin egen sak. De som truer og skremmer, vinner ikke fordi de har rett. De vinner fordi vi lot dem ha rommet.

Har tenkt så mye på da komiker og forfatter Ken André Ottesen nylig ikke lot seg tie. Da haterne i kommentarfeltene nådde et nytt bunnpunkt — med påstander om at 22. juli aldri skjedde og at AUF-lederen burde plasseres i «apparat Welhaven» — valgte han å si fra. Hans oppgjør gikk viralt og vekket noe i offentligheten. Og hans mot vekket noe i meg.

Han inspirerte meg til å skrive dette. Til å slutte å scrolle forbi. Til å kremte opp skrollet i halsen og si noe — saklig, respektfullt, men si noe — når noe ufint blir sagt. For hvis mange nok av oss velger å ikke gi opp, kan det kanskje føre noe bra med seg.

Takk, Ken André. Jeg trengte det. Man gir så lett opp i litt motstand.

Vi er ikke ferdige. Vi er aldri ferdige.

En av de mest begrensende setningene jeg hører — både fra klienter og i hverdagssamtaler — er denne: «Jeg er bare sånn.» Sagt med en slags resignert skuldertrekk, som om identiteten er hugget i stein og forandring er for andre.

Men forskning på hjernen og personlighetsutvikling forteller oss noe helt annet. Nevroplastisitet — hjernens evne til å endre og reorganisere seg — er ikke noe som slutter i tjueårene. Den varer livet ut. Vi er biologisk skapt for å utvikle oss, lære, justere og vokse — helt til slutten (Doidge, 2007). «Jeg er bare sånn» er ikke en sannhet. Det er ofte en forsvarsmekanisme. En måte å slippe unna det som er krevende, men mulig.

Å finne stemmen sin er ikke noe som skjer én gang, dramatisk og endelig. Det er en praksis. Det er å øve seg, igjen og igjen, på å si det man faktisk mener. På å tåle at ikke alle liker det. På å kjenne etter hva man selv trenger — ikke bare hva som er lettest for alle rundt en.

Psykologen Carol Dweck har gjennom tiår med forskning vist at mennesker med det hun kaller et «growth mindset» — en grunnleggende tro på at evner og karakter kan utvikles — lever rikere, mer robuste liv enn de som tror egenskaper er fastlagt fra fødselen. Det handler ikke om å være naivt optimistisk. Det handler om å nekte å la fortiden diktere fremtiden (Dweck, 2006).

Og dette gjelder ikke bare for deg selv. Det gjelder for døtrene, og sønnene dine som ser på. Venninnene som tar etter. Søsteren som trenger å se at det er mulig. Hver gang du velger å utfordre deg selv i stedet for å hvile på at «jeg er bare sånn» — viser du dem at vekst er lov. At det er trygt å prøve. At det ikke er for sent.

Oppmuntr — ikke mute. Løft frem — ikke trekk ned. Det er ikke bare en fin tanke. Det er en av de viktigste tingene vi kan gjøre for hverandre.

Fødsel: der stemmen din er livet

I mitt arbeid som doula møter jeg kvinner i et av livets mest sårbare og kraftfulle øyeblikk. Fødselen er ikke bare en fysisk hendelse — den er en av de sjeldne situasjonene i livet der en kvinne bør tro på og klare å stole fullstendig på seg selv. På kroppen sin. På instinktene sine. På stemmen sin. Fødekraft kommer ikke av seg selv. Vi må øve.

Og det er nettopp der jeg ser det tydeligst: kvinner som har lært å gjøre seg små, som har øvd i årevis på å ikke ta plass — de møter seg selv i fødselen. De lurer så på hva som gikk galt i runde en. Men om du gikk inn i fødestuen med null tro på deg selv, ja da blir det i alle fall .Noen finner der en kraft de ikke visste de hadde. Andre møter veggen av alt de aldri fikk lov til å føle, si eller kreve. Eller de viste ikke hvordan de skulle få hjelp til å gjøre det. Vi snakker for lite om dette..

Forskning på fødselsopplevelser viser at følelsen av kontroll, av å bli hørt, sett, følt på trygghet og tillit - og av å ha tillit til egne signaler, er avgjørende for hvordan kvinner opplever fødselen — og for tiden etterpå. Kvinner som opplever at stemmen deres ble ignorert i fødsel, har høyere risiko for å utvikle fødselstraume, uavhengig av om fødselen medisinsk sett gikk bra (Elmir et al., 2010). Det er ikke komplikasjoner som knuser kvinner. Det er å ikke bli sett.

Derfor handler doulajobben min om så mye mer enn fødsel. Det handler om å hjelpe kvinner til å finne styrken, kraften og tryggheten i seg selv — til å stole på det de kjenner, si det de trenger, og tro at de er kompetente nok til å navigere sitt eget liv. Også i et rom der systemer og rutiner lett kan overta.

Det samme gjelder morskapets første fase. Mange nye mødre er omgitt av råd, meninger og forventninger fra alle kanter — og mister gradvis kontakten med sin egen stemme i virvaret. Min rolle, både som doula og terapeut, er å hjelpe dem tilbake til seg selv. Til å stole på at de vet noe. At de er nok. Lære å sette grenser. si i fra.

En kvinne som stoler på seg selv i fødsel, bærer den erfaringen med seg resten av livet. Det er et av de sterkeste argumentene jeg kjenner for å ta stemmen sin på alvor — lenge før noen ber deg om det.

Og til deg som kjenner deg igjen.

Hvis du leser dette og kjenner en gjenkjenning i magen — du er ikke alene. Det du opplever har et navn, og det er ikke deg det er noe galt med.

Nevrovitenskapen og tilknytningsforskningen viser at vi mennesker regulerer hverandres nervesystem direkte — gjennom tonefall, blikk, kroppsspråk og det vi velger å si og ikke si. Forskerne kaller dette co-regulering: vi er ikke autonome øyer, men gjensidig avhengige av hverandres emosjonelle tilstand (Porges, 2011; Siegel, 1999). Det betyr at menneskene du omgir deg med ikke bare påvirker hvordan du har det — de påvirker hvem du er i stand til å være.

Velg folka dine med omhu. Hvem er det du føler deg større hos? Hvem er det som faktisk gleder seg på dine vegne — ikke bare når det passer dem? De som vil at du skal blomstre selv om det betyr at du vokser forbi dem — hold på dem.

Til dere som heier — dere gjør en forskjell.

Og så er det dere. Dere som heier på folka deres, Motiverer og styrker, som bruker stemmen sin. Som heier — uten å trenge noe tilbake.

Jeg vil at dere skal vite: hvert eneste heia betyr noe. Ikke som tomme ord, men som et konkret signal til et annet menneskes nervesystem — du er trygg her, du kan tørre litt mer, du er verdt å se. Et ekte heia fra rett person, på rett tidspunkt, kan være det som gjør at noen velger å fortsette i stedet for å gi opp. Det er ikke overdrevet. Det er biologi.

Psykologen Barbara Fredrickson har gjennom sin forskning på positive emosjoner vist at opplevelsen av å bli sett og anerkjent ikke bare føles godt — det utvider vår evne til å tenke, handle og skape. Hun kaller det «broaden-and-build»: positive relasjonsopplevelser bygger psykologiske ressurser over tid (Fredrickson, 2001). Den som heier på deg, er med på å bygge deg.

Undervurder aldri det.

Og du — du har også noe å gi.

Kanskje du leser dette og kjenner deg igjen i den som har krympet seg. Som har holdt tilbake, ventet på tillatelse, lurt på om det du har å si egentlig er verdt noe. Eller jeg er ikke sånn…

Den erfaringen du sitter med — den smerten du har bearbeidet, de spørsmålene du har stilt deg selv, det du har lært på den harde måten — det er ikke ingenting. Det er akkurat det noen andre trenger å høre. Ikke en gang i fremtiden når du er ferdig utviklet og har alt på stell. Nå. Som du er.

Styrke er ikke fraværet av tvil. Det er det å snakke likevel. Å dele likevel. Å tro — om enn bare litt — at du også har noe som er verdt å gi videre.

Fordi det har du.

Velg folka dine med omhu. Vær en av de gode folka for noen andre. Og tro på det du bærer i deg.

— Trude

Kilder

Ainsworth, M. D. S., Blehar, M. C., Waters, E., & Wall, S. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the strange situation. Lawrence Erlbaum.

Bowlby, J. (1969). Attachment and loss, Vol. 1: Attachment. Basic Books.

Doidge, N. (2007). The brain that changes itself. Viking Press.

Dweck, C. S. (2006). Mindset: The new psychology of success. Random House.

Elmir, R., Schmied, V., Wilkes, L., & Jackson, D. (2010). Women's perceptions and experiences of a traumatic birth: A meta-ethnography. Journal of Advanced Nursing, 66(10), 2142–2153.

Festinger, L. (1954). A theory of social comparison processes. Human Relations, 7(2), 117–140.

Fredrickson, B. L. (2001). The role of positive emotions in positive psychology: The broaden-and-build theory of positive emotions. American Psychologist, 56(3), 218–226.

Porges, S. W. (2011). The polyvagal theory: Neurophysiological foundations of emotions, attachment, communication, and self-regulation. W. W. Norton & Company.

Siegel, D. J. (1999). The developing mind: How relationships and the brain interact to shape who we are. Guilford Press.