Hva jeg faktisk står for.

Etter VG-saken for en uke siden har mange tatt kontakt med spørsmål. For saken kom med linker til tidligere artikler jeg er med i. Så har samlet alt i en tekst.

BAKGRUNN.

Mine egne fødsler er ikke min doularolle.

Jeg har selv født fire ganger – alle fysiologisk på sykehus. Men det har ikke noe med min rolle som doula å gjøre.

Min måte er ikke nødvendigvis andres måte. Og det er nettopp det som er viktig for meg.

Jeg har også levd med Crohns sykdom i mange år. Det har lært meg å takle store smerter – å puste inn i smerten og la den flyte gjennom kroppen. Men den erfaringen er min. Den kan ikke overføres til noen andre. Ingen kan fortelle en annen kvinne hvordan hun skal oppleve eller håndtere smerte – og det ville jeg aldri forsøke.

Det er nettopp derfor jeg nullstiller meg helt når jeg går inn i en fødsel. Jeg tar ikke med meg mine erfaringer og forventer at de skal bety noe for deg. Du er deg. Din kropp , din mentale helse og din fødsel.

ROLLEN MIN.

Jeg går inn med respekt for deg – ikke med mine egne preferanser.

Som doula går jeg ikke inn i en fødsel med mine egne meninger om hva som er best. Jeg går inn med respekt for kvinnen og paret jeg jobber med – deres ønsker, deres behov, deres situasjon.

Noen ønsker en fysiologisk fødsel med minst mulig inngrep. Noen ønsker smertelindring. Noen planlegger keisersnitt. Alt dette har jeg respekt for.

Min rolle er ikke å mene hva som er riktig måte å føde på. Min rolle er å møte deg der du er – og støtte deg i det du står i.

Vi  Doulaer nullstiller oss. Vi lytter. Vi tilpasser oss. Jeg tror at dette er en av de viktigaste tingene vi trenger å formidle om Doulaer, At vi er der for deg, ikke med egne preferanser om hva som er best. 

 MINE FAGLIGE GRENSER.

Tydelige rammer – betyr ikke avstand fra kvinner. Av en eller anen merkelig grunn er dette noe jeg får mange spørsmål om. Jeg vil si tvert imot. Vi jobber ekstremt mye og bruker timer og dager på det motsatte. For å få akkurat denne kvinnen og dette paret til å bli møtt slik DE ønsker. Jeg skulle ønske folk viste hvordan vi jobber, kommuniserer, megler, og holder på.

Samtidig er vi tydelige på våre faglige rammer. For meg betyr det at jeg ikke deltar i uassisterte fødsler.

Ikke fordi jeg tar avstand fra kvinner – men fordi jeg tar ansvar for hva jeg som fagperson kan stå inne for. Jeg er ikke jordmor. Hvilket annet yrke tar du avstand fra kvinner om du ikke gjør en annen fagmann sin jobb? Det henger ikke på greip.

Jeg er også klar på at jeg ikke er traume ekspert og vil alltid råde kvinner med store traumer til å gå til fagfolki tillegg til meg. Og til lege, osteopat, akupunktør, jordmor…. ja med det det skulle være av ting som dukker opp. Vi bruker nettverket vårt så kvinnen blir passet på på overhode best mulig måte.

Begge deler kan eksistere samtidig: å møte kvinner der de er – og å være tydelig på egne grenser.

KOMMUNIKASJON OG SAMARBEID.

En ekstra stemme i rommet – sammen med helsepersonell

En viktig del av rollen min er kommunikasjon. Hvordan jeg er i rommet har mye å si . Å være en ekstra stemme i rommet, som kan bidra til at du og partneren din blir hørt – på en rolig, tydelig og respektfull måte kan gjøre underverker. Vi mister ofte stemmen vår i pressede situasjoner. Derfor er det fint å ha med seg en som kjenner deg og vet ønskene dine og som man har laget en plan a b c og d med.

Å hjelpe med å formidle behov, stille spørsmål og skape dialog, slik at de som er til stede rundt fødselen kan gjøre jobben sin best mulig.

Ikke i stedet for helsepersonell – men sammen med dem.

Å i tillegg ha god stemning gjør ikke noe.

DET FINNES IKKE ETT RIKTIG SVAR.

Ingen vet bedre enn deg hva som passer for deg

Det som kanskje overrasker meg mest, er hvor mange som spør meg personlig om hva som er "best". Og jeg forstår det godt.

Men det finnes ikke ett riktig svar. Fødsel er dypt personlig. Den formes av hvem du er, hva du har opplevd, og hva du trenger for å føle deg trygg.

Derfor er min jobb ikke å gi deg et fasitsvar – men å støtte deg i å finne ditt. Og så finner vi det sammen ved å bli godt kjent.

Din historie. Dine ønsker. Hvem du er – og hva som er viktig for deg. Vi snakker oss frem, kjenner etter og ser hva du trenger for å gå inn i fødselen med ro og tillit – på din måte.

Ingen skal stå alene.

Jeg møter mange kvinner og partnere som er redde, som har opplevd ting, eller som kjenner på usikkerhet i møte med systemet. Mitt arbeid handler ikke om å trekke noen bort. Det handler om å bidra til at kvinner og partner ikke står alene. Om å gi omsorg, å være der for begge.

Å skape trygghet. Å bygge bro. Å være et ekstra nervesystem når det trengs som mest.

For mange av parene jeg møter, er nettopp denne tydeligheten avgjørende – at de vet hva jeg står for, og hva jeg ikke gjør.

Når systemet føles utrygt.

Mistro til helsevesenet er ikke irrasjonelt. For noen er det et sår som sitter dypt – et dødsfall, en operasjon som gikk galt, barndomsminner, opplevelser som aldri helt slipper taket. Sykehus kan for noen mennesker være det siste stedet de ønsker å være.

Det er noe av det jeg forstår aller best med jobben min. For livet tar oss dit uansett – kanskje ikke i en fødsel, men en dag må du kanskje inn med barnet ditt, partneren din, noen du er glad i. Å bære på en slik frykt alene er tyngre enn det trenger å være.

En del av det vi gjør er å hjelpe folk inn de dørene. Ikke ved å overbevise eller bagatellisere – men ved å holde deg. Gå ved siden av deg. Kjenne deg godt nok til at du ikke er alene med det som er vanskelig.

Det tror jeg vi vokser på. Alle sammen.

Trude Laukli  ·