Alle er så tynne. Ingen sier noe.

Jeg har vært her før.

For et år siden skrev jeg en tekst om fikse-kulturen. Om kremer som lover mirakler, om fillers og botox som gradvis blir standard, om mommy tuck og vaginal fillers — ja, du leste riktig. Om en industri som lever av å fortelle oss at vi er problemet, slik at de kan selge oss løsningen. Vi må for guds skyld ikke se gamle ut.

Den teksten gikk viralt.

Og jeg tenkte: bra. Noen hatet meg nok — inni seg.

Men presset stopper ikke selv om noen skriver om det. Det flytter seg bare. Fra ansiktet til kroppen. Fra kremen til pennen. Fra operasjonsbordet til en sprøyte du kan bestille på det sorte markedet.

Så jeg må jo skrive om det igjen.

Kroppen er med oss hele livet.

Jeg jobber tett på mennesker. To yrker, samme erfaring: jeg kommer under huden på folk.

Som makeup artist sitter jeg foran ansikter. Noen ganger store sett med hundrevis av mennesker rundt, og likevel — stolen foran speilet er intim. Folk åpner seg veldig. Jeg hører ting ingen andre hører. Det som blir sagt der, blir hos meg.

Som doula er det det samme — bare enda tettere, og over lang tid. Jeg er der når kroppen gjør det mest krevende og mest magiske den noen gang gjør. Jeg ser hode og kropp bli to deler av det samme mennesket på en måte de kanskje aldri har vært det før. Det er rørende, hvert eneste gang.

Samtalene vi har i de rommene burde det vært skrevet bok om. Det vil det kanskje bli, en dag.

De handler om hva kroppen gir deg — ikke hva den tar fra deg, som det er litt vel mye fokus på. Om å gi seg selv det beste av mat og hvile, før og under og etter fødsel. Om å se på kroppen din som et fantastisk verkøy som gjør deg i stand til å oppleve det mest dyrebare som finnes i livet — barn. Ikke: hva veier du nå. Mistet du din ungdommelige kropp. Ikke: hvilke klær kommer du inn i igjen. Men: hva trenger du for å komme styrket ut på den andre siden?

Det er de samtalene vi trenger. Det er den hjelpen vi kvinner trenger fra hverandre. Og å lære å bære kroppen vår, være stolt av den, og finne oss i at vi forandrer oss gjennom hele livet, at alt ikke varer evig, dessuten -skjønnhet er så mye.

Men noe har skjedd igjen.

Jeg husker 90-tallet. Jeg husker hvordan vi snakket om kropper da. Vi lærte oss bort fra det — det tok tid, men vi kom dit.

Og nå er fokuset tilbake. Tynnheten er tilbake. Bare i ny innpakning og med ny terminologi.

Jeg er kanskje en av de få som kan si det utenfra — fordi jeg ikke har hatt et problem med mat. Ikke dårlig samvittighet for det jeg spiser. Ikke et anstrengt forhold til kroppen min i den forstand. Jeg er en av få, og jeg vet det. Jeg har heller ikke gjort noe med ansiktet mitt. Også en av få, ser det ut til.

Jeg har måttet stramme meg inn med kostholdet et par ganger — fordi jeg er en som ikke begrenser meg naturlig — jeg sier ja takk jeg, men det har da handlet om helsen min, ikke om å passe inn i noe. Bukfett er farlig fett. Jeg er mer opptatt av å bevege meg i nature dagslys, kveldslys, yoga, mat og bra folk og kos. Ting som jeg kjenner gjør meg godt og sterk.

Det gjør at jeg kan observere hva som skjer rundt meg med litt avstand. Og det jeg ser, bekymrer meg.

Jeg passet jo inn i 90-tallsidealet. Ikke fordi jeg ville. Men fordi jeg var syk. Crohns. Tynn fordi kroppen min ikke klarte å ta til seg næring. Og jeg husker godt gleden i øynene til folk da de så at jeg omsider la på meg etter at jeg fikk barn. Skadefryden som lå bak komplimentene. «Du ser godt ut.»

Jeg gikk opp 30 kilo hver gang. Fikk ikke klærne over knærne etter fødsel. Så gravid ut etter fire barn.

— Er du gravid igjen, Trude?

— Nei. Jeg har født fire barn og har en kropp deretter. Men jeg er sterk , stolt og frisk.

Jeg har ikke tall på hvor mange forsvarstaler jeg har holdt — ikke for meg selv, men for de som var frekke og ufine. «Ikke rart du trodde det, jeg har jo mage.» Jeg hadde ikke funnet stemmen min ennå den gangen. Mistet den litt noen år der. Og lite visste jeg at det var magemusklene som var sprengt — en diastase på 9 cm. Unnskyld for at jeg har en mage som buler.

Jeg har venner som har prøvd alt. Alle dietter. Alt som lover noe. Og jeg forstår dem — presset er reelt, det er konstant, og det koster å stå imot. De er ikke svake. De lever i den samme verden som alle andre, bare med en kropp som ikke tilfeldigvis passer idealet denne sesongen.

Kroppen er ikke stabil. Det er idealet heller ikke.

Smal midje og store rumper var inn. Så kurvene. Nå: null kvinnelige former og skjelettsansikter. Neste år er det noe annet.

Og midt i dette: mennesker som kjemper for å være noe de genetisk ikke skal være. Ikke fordi de er svake. Men fordi presset er reelt og konstant og det koster å stå imot.

Noen er naturlig slik idealet krever. Andre er det ikke. Og da er spørsmålet ikke lenger om du har viljestyrke nok — men om du har råd til en penn som sprøyter inn det du selv ikke klarer å håndtere.

For det er der vi er nå.

Over 220 000 nordmenn brukte GLP-1-medisiner i 2024. 148 000 av dem utelukkende for vektreduksjon. Mer enn dobbelt så mange kvinner som menn. Det er ikke en tilfeldig fordeling. Det er et kulturelt trykk som lander i kroppen til kvinner.

Wegovy — det godkjente alternativet for vekttap — dekkes ikke av blå resept og koster mellom 1 700 og 3 000 kroner i måneden. Det er dyrt. Men Tolletaten beslagla over 6 200 enheter med ulovlig innførte slankemedisiner i 2025 alene — mot under ti de to foregående årene. Et svart marked har vokst frem. Da vet du ikke hva du får inn i kroppen din heller. Skummelt.

Når jeg tenker på nybakte mødre som allerede er overveldet — og som i tillegg møter dette presset — blir jeg redd.

La det være sagt.

Jeg har selv vært med på å lage reklame for denne medisinen. Jeg kjenner historiene bak — masse mennesker som har fått et helt nytt liv. Som endelig fikk kroppen til å samarbeide etter år med kamp. Som fikk helsen tilbake. Som fikk bevegelsesfrihet, selvfølelse, livsglede igjen.

Det er ekte. Det er kjempe viktig. Og det fortjener respekt. Det er de det er laget for.

Det er derfor jeg skriver dette — ikke for å ta fra noen noe som virker, men fordi jeg vet nok til å være bekymret for det som skjer i ytterkantene. Når medisinen som ga noen livet tilbake, blir det samme som tynne tenåringer bestiller på Snap. Når verkøyet for de som trenger det mest, blir et prestisjeobjekt for de som allerede er friske og tynne — bare ikke radmagre nok. Det er to helt forskjellige historier. Og vi må klare å holde begge i hodet samtidig. Bare at jeg må skrive dette sier litt om at jeg vet noen vil lete etter feil i teksten, hva med…

Uansett: Jeg har vært på jobb med skuespillere som har måttet gå drastisk opp eller ned i vekt for en rolle. De hadde sykepleier eller ernæringsspesialister til stede på settet. Fordi dette — endring av kroppen — er ikke noe å leke med. Det krever medisinsk oppfølging. Det vet vi når det handler om kunst. Hvorfor glemmer vi det når det handler om utseende? Vi er for lite redde for hva dette gjør med kroppen vi skal ta med oss inn i alderdommen. Og vi tenker for lite på barna våre som ser alt vi gjør, spiser , er.

Hva skjer egentlig med kroppen?

Det ingen sier høyt: det er ikke bare fett som forsvinner.

Uten styrketrening kan opptil 10–30 prosent av vekttapet komme fra muskelmasse. Ved 15 kilo vekttap kan 4–6 kilo potensielt være muskel. For en kropp som allerede er i perimenopause og naturlig mister beinmasse — er det en kombinasjon ingen snakker om.

For personer uten overflødig fett oppheves ikke risikoen av fordelene. Det er ikke medisinsk forsvarlig å bruke dette kosmetisk.

Og demenssspørsmålet — jeg har hørt det. At fjerning av kroppsfett skader hjernen. Det er ikke hele bildet. Forskning tyder faktisk på at disse medisinene kan påvirke hjernen positivt hos personer med fedme og diabetes — med tegn på redusert forekomst av demens. Men det igjen er forsket på mennesker med alvorlig overvekt og sykdom. Ikke på kvinner som vil ned en størrelse til neste sommer. Blir spennende å se hva som skjer med denne generasjonen kvinner om noen år.

Det som holder meg mest våken.

Som makeup artist ser jeg ansikter tett. Jeg ser hva som skjer med et ansikt som mister for mye. Huden som henger. Strukturen som forsvinner. Det som så ut som et mål, som plutselig ser ut som noe annet.

Og som doula ser jeg kropper som er midt i det største. Kropper som trenger næring, styrke, fett — for å bære frem liv og komme seg etterpå. Kropper som ikke skal være minst mulig. Kropper som skal ha nok.

I 2024 fikk over 700 barn og unge mellom 12 og 17 år resept på slankemedisin i Norge.

700 barn. Med kropper og hjerner som fortsatt holder på å bli til. Som ennå ikke har fått lære å kjenne sult og metthet som egne signaler — og som nå får dem dempet farmakologisk.

Jeg var feks på kurs om diastase. Konklusjonen var at det ofte er genetisk — ikke feil trening, som mange trodde lenge, ikke manglende viljestyrke. Jeg trente som en helt gjennom mine svangerskap, det hadde jeg lest var bra — og fikk beskjed i etterkant av lege og PT at jeg hadde ødelagt mine egne magemuskler. Å så få høre at forskning motbeviste det — det var deilig. For jeg fikk det ikke til å stemme. Mamma har det samme, og hun var ikke på treningsstudio etter sine fødsler.

Kropp er ikke karakter. Tynnhet er ikke disiplin. Eller tegn på status — burde ikke være det i alle fall. Genetikk er ikke noe du skal kjempe imot med en sprøyte fra et svart marked.

Øynene som følger med på deg? De sier fortsatt det samme som på 90-tallet.

Vi har lært oss å ikke kommentere kropp. Det var nødvendig. Men vi har kanskje lært det litt for godt. For nå er det blitt så farlig å si noe at selv nære og kjære ikke tør å spørre når de faktisk er bekymret. Når vekttapet ikke er en suksess, men et symptom. Når kroppen roper om hjelp, og alle rundt tier fordi de ikke vil trå feil.

Vi heier på vekttap. Alltid. Uansett grunn. Jeg vet det selv — jeg ble hyllet da jeg var sykest. Det er noe fundamentalt galt med det. Du ser jo så frisk og fin ut. Jeg veide 45 kilo, måtte få intravinøst, og alt rant ut av meg. Men så fin ut. Jeg var tynn.

Det er også en pris vi betaler.

I går gikk Met Gala av stabelen.

Det som ble snakket om var ikke mote.

Det var ansikter. Hvem som hadde gjort hva. Ozempic-kropper. Botox-spekulasjoner. Hule kinn og skjelettkjever diskutert i kommentarfelt verden over. Nicole Kidman. Emily Blunt. Zoë Kravitz. Katy Perry med maske over ansiktet — og halvparten av internett som spekulerte på om hun gjemte heving etter et inngrep. En hel kveld med verdens mest kjente mennesker, klær som hadde tatt tusenvis av timer å lage, kunst og håndverk og kreativitet på høyt nivå — og samtalen handlet nesten ikke om noe av det.

Den handlet om kropper. Om hva de hadde gjort med dem. Om hva de burde ha gjort annerledes. Jeg tok det i meg selv — å zoome inn og se nærmere. Og så ble jeg kvalm av meg selv.

Og så tenkte jeg: dette skjer ikke bare på den røde løperen. Det skjer i sofaen din også. På skolen til barna dine. I stolen foran speilet mitt. Easy fiks kontra sunnhet er kjempeskummelt.

Det er derfor vi må snakke om det. Høyt.

Vi burde alle snakke litt høyere. Jeg kan umulig være den eneste som tenker dette.

PS: Lytt til Hormonpodden — de har en episode om dette som pushet meg til å skrive ferdig en tekst som har ligget i et halvt år.

https://podcasts.apple.com/no/podcast/hormonpodden-biologisk-yngre-med-peptider-biohacks/id1845110326?l=nb&i=1000756057784

Les også: «Fresh vs. fikset – hvor går grensen?» — teksten som startet denne samtalen. på min instagram

PS Jeg er ikke helsepersonell men en bekymret med kvinner som jobber tett på kvinner og er dypt bekymret.

Har derfor lagt til kildene jeg har lest for å komme frem til det jeg skriver.

Kjærleik.

Kilder

GLP-1-bruk i Norge 2024 (220 000 brukere, 148 000 for vektreduksjon, 700 barn):

Folkehelseinstituttet (FHI): Markant økning i bruken av vektreduserende legemidler (mars 2025) — https://www.fhi.no/nyheter/2025/markant-okning-i-bruken-av-vektreduserende-legemidler/

Ozempic ikke lenger tillatt for vekttap i Norge / reseptregler:

Statens legemiddelverk / Helseresepten: Ozempic — https://helseresepten.no/ozempic

Svart marked — beslag av ulovlige slankemedisiner (6 200 enheter i 2025):

P4 / Lyden av Norge: Kraftig økning i beslag av slankemidler (april 2026) — https://www.lydenavnorge.no/p4/nyheter/kraftig-okning-i-beslag-av-slankemidler/artikkel/990246/

Muskeltap ved GLP-1-behandling:

Helseresepten: Slankemedisin og muskeltap — https://www.helseresepten.no/artikkel/de-nye-slankemedisinene-representerer-en-revolusjon-innen-behandling-av-fedme-men-det-er-ingen-mirakelmedisin

PubMed / NCBI: Muscle health in the modern era of incretin-based therapies (2025) — https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC12825403/

GLP-1 og hjerne / demens:

PubMed / NCBI: Impact of Incretin-Based Therapy on Skeletal Muscle Health — https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC12471476/

Semaglutid blant de mest brukte legemidlene i Norge 2024:

Apotek1 / Legemiddelstatistikk: Stor økning i legemiddelbruken i 2024 — https://www.apotek.no/stor-%C3%B8kning-i-legemiddelbruken-i-2024