Vi deler for lite av det som faktisk former livene våre.

Jeg er så heldig at jeg jobber tett på mennesker, nesten hver eneste dag faktisk.

I den ene jobben min jobber jeg med foto og film. Jeg møter mennesker i situasjoner hvor de skal prestere, levere og være “på”. Vår jobb er å få dem til å bli trygge rundt oss, slik at de faktisk kan senke skuldrene og være seg selv – midt i noe som for mange oppleves uvant eller krevende. Forran et kamera. Vi må derfor by på oss selv også.

I den andre jobben min er jeg Doula.

Og det er kanskje den rollen mange stopper opp ved. Det er jo ikke akkurat en vanlig jobb.

Jeg får ofte spørsmål rund dette uansett hvor jeg er. Nysgjerrige, litt undrende – og noen ganger nesten litt forbausede:

“Deler folk virkelig så mye med deg som fødsel?” “Vil de faktisk ha deg så tett på i noe så privat?” “Er ikke det litt … intimt?”

Og jeg forstår jo spørsmålet. Jeg hadde ikke akkurat trodd jeg skule holde på med dette for noen år siden jeg heller, av samme grunn hehe.

Nå er det naturlig, jeg gir og får.

For sett utenfra kan det virke uforståelig at noen slipper et annet menneske så nært inn i noe av det mest sårbare vi går gjennom. At man velger å dele tanker, følelser og erfaringer som man kanskje ikke en gang har satt ord på før.

Men det er nettopp det som skjer.

Ikke fordi jeg presser meg inn. Heller ikke fordi jeg spør og graver, det har jeg ikke i meg. Men vi blir kjent litt etter litt og jeg trenger å vite hva jeg kan gjøre for at jeg kan gjøre ting bedre.

Og fordi mennesker, når de opplever et rom som er helt trygt nok, helt naturlig begynner å dele.

Dette forteller jeg da til de som spør. For jeg vil jo at man skal forstå.

Og nå går jeg altså rundt å tenker daglig at: vi lever egentlig i en tid hvor vi deler mer enn noen gang, og likevel sitter jeg ofte igjen med en følelse av at det viktigste fortsatt holdes tilbake. Ikke fordi det ikke finnes utfordringer- livet sjæl, men fordi det ikke får plass. Eller kanskje fordi vi ikke helt har lært hvordan vi skal sette ord på det som faktisk betyr noe. Gir det plass om det gir mening.

Gjennom arbeidet mitt møter jeg dette igjen og igjen. Ikke fordi jeg stiller så mange spørsmål, og heller ikke fordi jeg prøver å grave i det som er sårt. Tvert imot. Jeg opplever det som for invaderende å spørre direkte om det som er privat eller gjør vondt. Men når rommet er trygt nok, og når noen merker at de ikke blir vurdert, så kommer det likevel. Helt av seg selv.

Samtalene begynner ofte litt forsiktig: “Dette du driver med Trude … det du deler på sosiale medier  …”

Og så åpner man seg forsiktig.

Det kan være en erfaring som aldri helt har fått plass. En følelse som har blitt liggende. Eller noe de har båret på så lenge at det nesten har blitt en del av hvem de er, uten at det egentlig var meningen.

Jeg er altså så heldig på den måten at jeg kjenner fødselshistoriene til veldig mange av menneskene rundt meg. Ikke fordi jeg har bedt om dem, men fordi de har valgt å fortelle. De kommer til meg med erfaringene sine – ikke som noe spektakulært, men som noe som måtte ut. Noe de kanskje har kjent på lenge, uten helt å vite hvor de skulle legge det.

Og det de deler, er sjelden overfladisk. Og jeg tenker at kanskje en nær venninne eller partner også burde ta del i dette. Og hva er årsaken til at man ikke gjør det.

Det handler om alt fra barnløshet og et ønske som ikke blir møtt. Om forhold der man ikke vil det samme samtidig . Om frykter. Om relasjoner til venner eller egne foreldre som fortsatt påvirker hvordan man står i livet. Om svangerskap eller foreldreskap som ikke gikk som man håpet, om komplikasjoner, sykdom og tap. Om press utenfra som gjør det vanskelig å kjenne etter hva man selv egentlig står i. Om amming, blødninger, prevensjon og overgangsalder. Ja hele spekteret.

Jeg elsker det. Slik lærer jeg også ekstremt mye.

Det har slått med noen ganger at jeg kan sitte i et rom med kvinner og vite at flere av dem bærer på noe som er vondt eller krevende, uten at det synes utenpå i det hele tatt. Ingen andre vet det. Det er ikke noe som blir sagt høyt. Men det er der.

Og det blir hos meg. Jeg har gitt meg selv taushetsplikt over hele linja , og det er ikke bare en formalitet, men en grunnleggende holdning jeg har lært at er viktig. Det som blir delt, blir ikke fortalt videre.

Men det jeg kan si, uten å bryte noe som helst, er at mengden kvinner bærer på, er langt større enn det vi som samfunn egentlig forholder oss til.

Samtidig tror jeg noe av forklaringen ligger i hvordan vi har lært å forstå oss selv og hverandre. Mange av oss har nok også vokst opp med en forestilling om at det å vise sårbarhet fort kan bli tolket som svakhet. At det å si at man står i noe vanskelig kan oppleves som å være krevende, eller som å legge noe over på andre. Stakkars de som må høre på meg…

Så vi lar være. Vi justerer oss, holder det inne.

Vi formulerer oss ned. Finner måter å deale med det på. Undertrykker og holder på.  Vi sier at det går bra, selv når vi kjenner at det egentlig ikke gjør det i det hele tatt. Men det forsvinner jo ikke av den grunn.

En annen ting. Det er mye som utstråles når vi ikke har det bra. Mennesker er smarte. Vi leser hverandre langt mer enn vi liker å tro. Og når vi merker at noe er der, noe er off -men ikke får klarhet i hva det er, så skaper det en form for uro. Ikke nødvendigvis dramatisk, men nok til at det oppstår en liten avstand. En slags usynlig distanse.

Ikke fordi noen trekker seg unna med vilje, men fordi noe ikke blir delt. Og den avstanden kan fort tolkes som at man ikke er nær nok eller viktig nok til at det som er viktig, blir sagt høyt.

Jeg tror helt ærlig at det påvirker relasjonene våre mye mer enn vi er klar over i det daglige.

For det å dele handler ikke bare om å få utløp for egne ting, eller støtte for støttens skyld, men også om å slippe andre inn. Å gi dem mulighet til å forstå hvem vi er, og hva vi faktisk står i.

Jeg ser også hvor annerledes det kan være. Jeg har selv en mann som deler det meste, egentlig nesten alt, ganske ufiltrert og til mange. Han kan fortelle de villeste historiene som har skjedd med seg selv eller mellom oss til nesten hvem som helst. Dette måtte jeg venne meg til- tok mange år- ennå ikke helt vant til det. Men jeg ser jo at det er en superkraft han har. Folk elsker å delta, høre, le av andres kall det uperfekte liv.

Det er ikke nødvendigvis det vi er mest vant til her til lands men det er utrolig befriende å være tett på. Og en daglig inspirasjon jeg selv har lært masse av. Det skaper en helt annen form for nærhet. En direktehet som gjør at man slipper å gjette så mye. Det gir mindre rom for misforståelser, og mer rom for kontakt. Det gir trygghet å vite ting om folk. Og troverdighet ikke minst.  Man blir dus.

Det har fått meg til å tenke at vi kanskje har beveget oss litt for langt i motsatt retning.

At vi har blitt gode på å håndtere alt selv, men kanskje dårligere på å la andre få være en del av det som faktisk skjer i livene våre. Det ekte rå livet som det jo er.

Jeg vet ikke om generasjonene før oss snakket så mer om det som var vanskelig. Det innerste innerst. Men jeg tror de levde tettere på hverandre. De så mer av ekte mennesker rundt seg. De visste mer om hverandre på et dypere nivå. De var mer i det som faktisk var der og da, uten like mye filtrering som det er nå kanskje.

I dag har vi flere plattformer enn noen gang, men det er som om det vi virkelig trenger å forstå om hverandre, oftere forblir usagt. Det er mer overfladisk og urealistiske liv som vises. Det gjør noe med oss.

Da jeg fikk Instagram viste jeg frem rotete hjem , svidde kaker, leker som tilfeldigvis lå med hverandre , barn som sov overalt i huset - gøyale ufiltrerte ting. Det var sjokkerende for mange . Jeg følte jeg ville være så gjerne være en motvekt til det jeg så. Selv da jeg postet makeup relaterte ting hadde jeg en regel - one take. Så legge ut.

Jeg fikk selvsagt ikke masse spons etterhvert - nå må du jo ha et sosiale medier team rundt deg for å være bra nok påvirker…men jeg håper det gav noe til noen.

«Det perfekte» det har en konsekvens.

For det vi ikke snakker om, lærer vi heller ikke av. Erfaringer blir værende hos den enkelte, i stedet for å bli en del av noe vi kan dele, forstå og bruke til å møte livet litt mer forberedt. Kanskje trenger vi ikke å dele alt. Men til noen nære mener jeg du kan og skal det.

Jeg har selv et ansikt som ikke kan lyge- jeg kan ikke skjule noe som helst- kanskje jeg er heldig på en måte, selv om det er noe jeg skulle ønske at jeg kunne skjule følelsene mine i ny og ne..

Sier ikke at alle skal være slik men kanskje trenger vi å dele litt mer av det som er sant om ikke annet.

Å kunne si at man opplever noe som er vanskelig akkurat nå. At noe gjorde litt vondt. At man kjenner at det fortsatt påvirker en litt. Ikke som en svakhet, men som en helt naturlig del av det å være et ekte menneske.

For det er nettopp det det er.

Det tar tid før vi forstår at det å være hard og “tøff” ikke nødvendigvis er det samme som å være sterk. At styrke også kan ligge i det myke. I det ydmyke. I tålmodigheten med seg selv.

Vi øver jo hele forbanna livet på dette- finne sin måte å leve dette livet på.

Vi får ikke gjort noe med det vi har vært gjennom ved å bære hvert eneste sår alene. De gror bedre i fellesskap. Det er også der vi vokser. Det er der vi sakte beveger oss nærmere den kvinnen vi ønsker å være.

Jeg vet det, fordi jeg selv har vært der. Gjemt meg fysisk under senga om jeg ble konfrontert i en krangel. Lukket meg. Flyktet. Trodd at jeg måtte håndtere alt alene. Så lærer man underveis.

Og så skjer det noe når vi tør å åpne litt. Når de rette folka er der til å ta imot ikke minst. Når vi har tillit til tid. Til oss selv. Til menneskene rundt oss.

For hardhet møter ofte hardhet. Men det som får være mykt, får også mulighet til å bli møtt.

Vi tror ofte at alle andre har det så fantastisk. At vi er alene om det som er krevende.

Men sannheten er at de fleste står på sin egen tue, med et helt hav av erfaringer og utfordringer som ikke synes utenpå. Og kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye når noen våger å dele litt mer av det som er sant. For da skjer det noe helt stille, men utrolig viktig:

Noen andre kjenner seg igjen. Og tenker: Det er ikke bare meg.

Og kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye når noen våger å dele litt mer av det som er sant. For da skjer det noe helt stille, men utrolig viktig: Noen andre kjenner seg igjen. Og tenker: Phew det er ikke bare meg.

Til slutt vil jeg også si noe om det å være den som lytter og er der for andre mennesker.

Det er for det første svært givende. Å tenke på andre enn bare seg selv..

For det å få ta imot det andre bærer på, det gjør også noe med deg. Det er ikke alltid lett. Noen ganger setter det seg i hud og hår. Noen ganger tar det med seg litt av nattesøvnen, litt av roen, litt av deg, det kan rett og slett være belastende. Men det er også en del av det å være menneske.

Det å bry seg så mye om andre meninesker at det faktisk påvirker deg, er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på tilstedeværelse. På empati. På vilje til å stå i noe sammen med noen, uten å trekke seg unna. Så man man selvsagt ta vare på seg selv oppi det hele.

Og kanskje er det nettopp slike mennesker vi trenger flere av.

De som ikke alltid holder avstand. De som tåler å stå i det som er vanskelig. De som bryr seg – også når det koster litt.

For det er de vi vil ha i livene våre.