Landsbyen består av helt vanlige folk.

Landsbyen består av helt vanlige folk, ikke den perfekte venn som fyller alle dine krav.

Vi snakker mye om at landsbyen har forsvunnet. At vi står for mye alene, at fellesskapet har blitt tynnere, at omsorgen mangler.

Men hva gjør vi egentlig selv med det?

Jeg spør meg selv også. Slipper jeg folk inn? Sier jeg fra når jeg trenger noe? Ser jeg meg rundt de dagene jeg har litt å gi? Og gir jeg menneskene rundt meg en sjanse til å være der for meg?

Ærlig talt: ikke alltid. Jeg øver ennå. Lett er det ikke.

Hvem er det vi ser for oss?

Når jeg snakker om landsbyen, og det gjør jeg mye, handler det om å ha folk rundt seg når livet snur. Når vi får barn, blir syke, mister noen eller står midt i noe vi ikke aner hvordan vi skal takle. Noe har jeg erfart selv i sykdom eller når jeg selv fikk barn, noe fra alle de familiene jeg støtter.

Men hvem ser vi egentlig for oss når vi lengter etter den landsbyen? Venner som alltid forstår? En familie som vet nøyaktig når de skal komme, hva de skal si og når det er på tide å gå hjem? Folk som hjelper på akkurat riktig måte, uten at vi trenger å forklare noe?

De finnes ikke. Haha. Og vi er vel ikke så perfekte selv heller.

Landsbyen er bare helt vanlige folk som gjør så godt de kan, med de erfaringene og kreftene de har. Én er god å snakke med. En annen synes følelser er vanskelige, men fikser døra som henger. Noen lager middag, noen tar ungene med ut. Noen spør rett ut hvordan du har det, andre setter på kaffe og venter til du er klar.

Og noen ganger kommer omsorgen litt klønete. Et råd du ikke ba om. En kommentar som bommet. En som prøvde å muntre deg opp da du egentlig bare trengte at noen hørte på.

Da må det være lov å si: «Jeg trenger bare at du lytter nå.» Og det må være lov å svare: «Skjønner. Jeg prøver igjen.»

Vi må tåle at vi misforstår hverandre av og til. Selvfølgelig skal vi sette grenser. Folk som gang på gang tråkker over oss, er noe helt annet enn en venn som ordla seg dumt. Som ikke helt skjønner hvor du står, hva du føler eller hva du går igjennom. Men vi må kjenne forskjellen. Ellers risikerer vi å skyve bort nettopp dem som vil oss vel og faktisk stiller opp.

Sil det du trenger og det du ikke trenger. La ting prelle av, det er som regel ikke vondt ment.

Du trenger ikke følge alle rådene.

Å slippe folk inn betyr ikke at du må gjøre som de sier. Du kan være glad i mora di og likevel velge annerledes. Du kan ta imot hjelp fra en venninne som oppdrar ungene sine helt annerledes enn deg. Lytte, kjenne etter og tenke: Dette tar vi med oss. Resten lar vi ligge.

Det er faktisk sånn mange finner sin egen stemme. Hva kjenner jeg? Hva trenger jeg? Hva sier magefølelsen? Det er lettere å svare på når noen står ved siden av deg. Når du har fått sove litt, spist ordentlig og fått snakke ferdig uten å bli avbrutt.

Det er mye av det jeg prøver å gi som doula: støtte som gjør at kvinnen og partneren blir tryggere på seg selv og på hverandre. Ikke at jeg skal ha svarene for dem. Samtidig prøve å hjelpe dem å finne sin landsby. De bra folka i akkurat deres liv.

Landsbyen trenger folk i alle faser.

Venninnen din med en baby og en treåring er neppe den som står på trappa med middag akkurat nå. Hun skjønner deg på den andre siden sikkert bedre enn noen, men har knapt overskudd til mer enn en melding mellom legging og neste oppvåkning. Men hun vet..og har deg i tankene.

Derfor trenger landsbyen flere. Oss med store barn. Dem uten barn. Besteforeldre, søsken, naboer og venner som har litt mer luft i livet akkurat nå.

Nei, det betyr ikke at alle uten barn har god tid, eller at alle med tenåringer har masse overskudd. Vi vet ikke hva andre bærer på. Men vi kan bruke det overskuddet vi faktisk har.

Og vi kan være konkrete. «Jeg lager lasagne på torsdag, skal jeg ta med en til dere?» «Kan jeg ta med storebror ut en time?» «Jeg er på vei på butikken, hva mangler dere?» Da slipper den som allerede er sliten, å organisere sin egen hjelp.

Jeg tror også vi har godt av å være til stede i liv som ikke ligner vårt eget. Noen får erfaring de får bruk for senere. Andre får et innblikk i et liv de selv aldri kommer til å leve. Begge deler gjør oss flinkere til å ta vare på hverandre.

Løft derfor blikket.

Vi trenger ikke være bestevenner for å bety noe for hverandre. Landsbyen kan være naboen. En kollega. En annen forelder i barnehagen som ser at du er sliten og sier: «Skal ikke sønnen din bli med oss hjem i dag? Så får du litt tid for deg selv.»

Tenk hva det kan bety. Særlig når du slipper å spørre selv.

Så når vi har litt å gi, må vi se oss rundt. Er det noen som har det litt mye nå? Ett ekstra barn med hjem, en ekstra porsjon middag, en skyss. Det koster oss lite og kan gi noen et pusterom.

Mange vennskap starter nettopp sånn. Man stiller opp litt, blir kjent, og tilliten vokser underveis.

Og barna ser det. De ser at vi legger merke til andre, at vi åpner døra og at vi tar imot hjelp selv. Sånn lærer de å bygge seg sin landsby. Slik lærte jeg å lage min.

Du trenger ikke betale tilbake med en gang.

Det er ikke alltid mulig å gi like mye tilbake, og det må vi tåle. En nybakt mor kan ikke invitere deg på middag neste uke fordi du kom med mat i dag. En venn i sorg orker kanskje ikke spørre så mye om ditt liv en stund. Den som er syk, trenger kanskje mer enn hun klarer å gi.

Over tid bytter vi roller. Noen perioder bærer vi litt mer, andre ganger er det vi som trenger at noen tar i et tak. Hjelpen mister noe hvis vi hele tiden må fortjene den eller skynde oss å gjøre opp.

Jeg tror ikke på å føre regnskap hverken i forhold eller i vennskap, det har jeg for min del ikke plass til. jJeg har ikke sjangs på å vite hvem som tekstet eller ringte sist, og fordi Pål har vært på racing betyr ikke det at jeg må på en tur.

Små personlige meldinger er så fint.

Når det skjer mye hos meg, sender jeg ofte en melding til de nærmeste vennene mine. Bare så de vet. Jeg trenger ikke nødvendigvis råd eller hjelp, men det gjør noe med meg å vite at de vet. At de kanskje tenker litt på meg, selv om vi ikke får sett hverandre. Et lite fy fader du er rå eller heia, så er jeg strålende fornøyd jeg :-D

For venter jeg til jeg har tid til å fortelle alt, blir det en oppdatering på to timer. Og de to timene kommer jo aldri. Så går det uker, og plutselig vet ikke de nærmeste hva som har skjedd i livet mitt.

En kort melding holder. «Dette skjer hos meg nå.» «Tung dag i dag.» «Endelig gode nyheter!»

Jeg liker å tenke at de små brevene vi skrev før, lever videre i tekstmeldingene. Noen linjer fra livet, sendt til noen vi er glad i. ❤️

Tør å være uperfekt.

Vi kan ikke vente med å slippe folk inn til vi har kontroll på alt. Huset kan være rotete. Du kan være sliten og usikker, og gråte uten å klare å forklare hvorfor. Du trenger ikke være vertinne når noen kommer for å hjelpe.

Og du trenger ikke ha svarene for å være en god venn. Du kan si: «Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg vil gjerne høre.» Du kan spørre hva som hjelper. Du kan bomme, og prøve igjen.

Vi er jo selv den som gir et dårlig råd innimellom. Som glemmer å svare. Som prater når vi burde holdt kjeft og lyttet. Hun som avbryter, jeg vet og jobber med det. Vi trenger også litt raushet.

Venter vi på folk som aldri gjør feil, går vi glipp av dem som allerede prøver.

Landsbyen er oss. Vanlige folk som irriterer hverandre litt, ler sammen, sier unnskyld og stiller opp igjen.

Jeg ønsker meg at vi blir litt modigere i hverandres liv. At vi banker på, inviterer inn og sier tydeligere hva vi trenger. At vi gir omsorgen en sjanse, selv når den kommer litt skeivt ut. Og at vi tør å komme med det vi har.

Jeg øver ennå. Kanskje vi kan øve sammen?

Trude